Nyheter om Justin Bieber. All day, Everyday.

Fra Justin's synspunkt

Alt var uskarpt. En veldig rotete og stresset uskarphet. Du vet når du snurrer rundt og rundt og plutselig stopper? Når du får den ubalanserte følelsen og øynene dine prøver å forstå hva du ser.... det var den samme følelsen. Men dobbel så ille. Alkoholen skulle gjøre at du følte deg bedre. Du skulle drikke alt bort og ikke føle deg verre. Men her var du, sinnet kom gjennom kroppen din og hodet var alle andre steder utenom med deg. "Kontroll Justin. Bevis at du fortsatt har det. Bare gjør det. Bevis det. KONTROLL!" ropte stemmen i hodet ditt og la trykk på ordet kontroll. 

"RYANNNN SLUTT!" skrek hun plutselig og skubbet deg, så du datt bakover. Hodet ditt traff gulvet og du lå der og stirret i taket i noen sekunder, så forsvant uskarpheten og du reiste deg opp. Det skjedde så fort. Som om kakket hadde gjort at alkoholen hadde blitt erstattet med fornuft. På samme tid var det noen som knipset fingrene sine foran ansiktet ditt, men så innså du at hun hadde slått deg i ansiktet. Hun hadde fått en kort avstand fra deg og løpt bort til sofaen så raskt hun kunne. Du så ikke bort på henne, men du viste hun gråt i stillhet. Hva gjør du når noen gråter? Spesielt hvis du var grunnen til at den personen gråt? Fordi 'unnskyld' var ikke nok. Ingenting var nok. Det var ingen ord. Ingen i det hele tatt. Ingenting du kunne si eller gjøre for å gjøre alt bedre. Du hadde tatt feil avgjørelser før, men dette? "Hva faen skjedde?" utbrøt du, og så ned på hendene dine i sjokk. Dette var hendene som holdt rundt henne etter hun hadde blit voldt- Du stoppet og svelgte. Du klarte ikke si ordet. Ikke etter at DU prøvde å gjøre akkurat det samme. Hva om hun ikke hadde skubbet deg? Hva hadde skjedd da? Ville du fortsatt gjennom skrikene og gråten hennes? Ville du fortsatt til hun var forslått og blødende? Ville du fortsatt til stemmen i hodet ditt lo av hvor hjelpeløs hun var? Den morsome delen var, at ingen av de delene var kontroll. Det var det motsatte. Du mistet kontrollen med en gang du begynte å drikke, så den var borte før du i det hele tatt fikk bevise at du hadde den. "Jeg mistet kontrollen" mumlet du og svarte deg selv. Du forventet ikke at hun skulle svare, for deg var det bare en samtale mellom deg og sinnet ditt.  "Du er akkurat som ham" forsatte stemmen å si, men du viste du ikke var det. Og tanken av at Ellie tenkte det om deg gjorde deg psykisk syk. Du mente ikke å såre henne. Men ham? Han ville ødelegge henne, bevisst. 

 Du prøvde å stenge minnene ute, men jo mer du prøvde å stenge de ute, jo raskere fant de veien inn i tankene dine. Håndleddene hennes var bundet til sengen, med et grønn farget tau som matchet sengetrekket hun lå vedsiden av. I løpet av sekunder var du ved sengen og løsnet tauene og så armene hennes dette hjelpeløse ned, som om hun ikke hadde følelse i dem. Du dro kroppen hennes opp i fanget ditt,  og holdt rundt henne for å fortelle henne at du var der. Du rynket pannen og bet deg i leppen og husket hvor ubrukelig du følte deg når du satt der og holdt henne i armene dine. Det verste hadde allerede skjedd. Og du failet med å være der. "Jeg mente ikke å gjøre det. Du vet at jeg ikke ville skadet deg med vilje" utbrøt du, mens du hadde et bilde av henne i hodet. Hun lå i armene dine dekket i blod. Litt teit å si det etter det du nettopp prøvde å gjøre, men du var ærlig. Du har aldri ment å faktisk skade henne. Aldri. "Det var alkoholen. Jeg sverger" Øynene dine fylte seg opp, fordi du viste dette var slutten. Det endelige bristepunktet. Når dere kranglet var det noen i hodet ditt som sa at dere kunne snakke om det dagen etter på, men dette..... dette var annerledes. Du hadde mistet henne.

De fleste her i verden er bare blinde for hva de har foran dem. Og vet du hva som er veldig rart? Da klokken treffer 11:11 eller øyeblikket før du blåser ut lysene på en bursdagskake, eller når du ser et stjerneskudd...... Du får et ønske, bare ett. Et ønske hvor du kan ønske deg alt i verden, ikke sant? Vet du hva de fleste gjør? De bruker det opp på ting de tror de trenger. De trenger ikke penger. De trenger ikke berømmelse. De trenger ikke å være noen andre. Det de trenger er å sette pris på det de har. Noe du skulle gjort før, så kansje du ikke hadde vert her og ønsket å gå tilbake til 13 april 2008, morgenen du signerte kontrakt med Def Jam. Hvis du viste det du vet nå, ville du revet arket i to rett foran LA Reid. Ingenting av dette var verdt noe lenger. Folk antok at du hadde det perfekte liv, men det perfekte livet for deg var det livet de hadde. Å oppleve ting en normal person gjør. Som å gå på kjøpesenteret uten å måtte stenge hele senteret. Eller å kjøre på en segway ned gaten uten å bli angrepet. Eller å dra å besøke besteforeldrene dine og tilbringe tid med familien uten å ha en hau med fremmede som venter utenfor. Det er bare dumme små ting. Dumme ting som normale folk tar for gitt. Og hvorfor kunne ikke du ha det sånn? På grunn av de to små stripene av fiber som sitter i halsen din. Derfor. Dette er prisen for å ha talent. Talent som fikk deg til å ville være et null. 

"Ønsker du noen ganger at du aldri hadde møtt meg?" spurte du plutselig, mens en annen tåre trillet ned kinnet ditt. Uansett hva hun sa, så viste du at hun hadde det. Men du er glad for at du møtte henne. Selv etter alt dere har vert gjennom. Du er glad for at du møtte noen som kjente deg bedre enn deg selv. Noen som viste hva du tenkte, uten å måtte se på deg. Din beste venn. Den personen du elsket mer enn noe annet. Mer en berømmelsen, mer enn pengene. Du ville gitt opp livet ditt for henne. Så..... hva holdt du på med? Hvorfor i all verden gikk du rundt med Selena når alt du ville ha var rett foran deg? Hjertet ditt slo raskere og raskere når tankene dine ble sattsammen igjen som et puslespill. Ellie. Hun hadde rett likevell. 

"Uavhengig av alt, du vet at jeg elsker deg av hele mitt hjerte, ikke sant?" mumlet du. Det ene spørsmålet du desperat ville ha et svar på, men hun sa fortsatt ikke et eneste ord. Du så opp, og håpte du fikk se henne inn i øynene så hun kunne se hvor lei deg du var, men hjertet ditt stoppet. Hun strekte en arm mot hustelefonen mens hun så på deg i panikk, noe som ga deg panikk. Uten å engang tenke, prøvde du å stoppe henne i å nå telefonen. Du brydde deg ikke om hvem hun skulle ringe. Hun kunne ringe hvem hun ville, selv om hun ville ringe politiet. Det er ok. Det er det du fortjener. Men før hun gjorde det, ville du ha en sjangse til å forklare alt du hadde tenkt på. Du ville si til henne at hun hadde rett, du hadde feil og at du aldri ville at alt dette skulle skje. Så var telefonen bare hennes. Du var ikke sikker på at å ta på henne for å få tak i den var en god ide eller ikke, men hva annet valg hadde du? "Gi meg telefonen" ropte du og kjempet for å få tak i den. Hun hadde et sterkt grep rundt den og hun kjempet mot deg sterkere enn forventet. "Bare gi meg en sjangse til å forklare!" fikk du ut mellom de tunge åndedragene, men hun sluttet ikke. Hun ble bare sterkere. "Du trenger ikke gjøre dette! Vær så snill. Jeg ber deg, la meg få forklare!" Og så hørte du endelig stemmen hennes. "HOLD KJEFT. BARE HOLD KJEFT. HOLD KJEFT. HOLD KJEFT. HOLD KJEFT" Det var det siste du hørte før alt ble helt svart.

-

"Du vet at du klarer dette" smilte moren din vedsiden av deg. Du kikket bort på henne, så tilbake på folkemengden. De var her for å se deg. Din første konsert på din aller første turnè. En utsolgt konsert. "Jeg vet det" smilte du tilbake. På utsiden var du rolig. Men på innsiden sprengte hjertet ditt praktisk talt snart ut av brystet. Du ville dette mer enn noe annet og å tenke at alt skjedde nå, var en tanke som nesten fikk deg til å gråte. "HARTFORD. ER DERE KLARE?!" ropte Tay James. Folkemengden brøt plutselig ut i et vilt oppstyr mens du strammet borrelåsen på de lilla supraene dine. "Er du klar?" smilte moren din, med tårer i øynene. "Så klar jeg kan bli" gliste du og ga henne en klem. Du lot henne gå, fant veien ned rampen og under scenen og prøvde å håndtere energien som praktisk talt oste fra deg. Alle lysene var av og gulvet over deg ble dekt med røyk. Bare noen sekunder til, det var det. Sekunder. Så var scenen din. Nå ventet du bare på at lyset på maskinen som skulle løfte deg opp skulle bli grønt. "HARTFORD. JEG SA.... ER. DERE . KLARE?" Folkemengden ble helt ville, og skrek høyere enn sist. Så BAM... Lyset ble grønt og du begynte å bevege deg oppover. "Jeg elsker deg Justin" ropte moren din. Du hørte det så vidt på grunn av skrikene, men du snudde deg og klarte å vinke til henne før hun ikke kunne se deg lenger. De grønne laserene gikk tvers gjennom rommet og alt du kunne høre var "Justin, Justin, Justin". Du smilte for deg selv, vel vitende om at dette var øyeblikket du hadde jobbet så hardt for. Mens du sto der ble sølvballen rundt deg løftet opp, som var stikkordet til at Love Me skulle spilles av, men den ville ikke starte. Luften ble fylt med ingenting annet enn stillhet. Du så opp for å se hva som foregikk, så stoppet hjertet ditt. Du så ut på en tom arena. 

En bølge av panikk og forvirring kom over deg. Hvor var alle sammen? De var her nettopp. Du hørte dem skrike navnet ditt. Hvert eneste sete var opptatt, konserten var utsolgt. Tay James snakket nettopp til dem. Øynene dine lette etter ham, men han var ikke der. "Han er ikke her" sa en stemme under deg. Du viste hvem det var, så du så ned i den retningen stemmen kom fra. "Hva mener du med at han ikke er her? Jeg hørte ham, han var her nettopp og snakket med fansen. Hvor ble han av? Og hvo-" Du ble stille når du så Ellie, for hun sto ikke alene. "Han dro. Fansen din også" svarte hun i en kjedelig tone, uten følelser. "De dro? Hvor?" spurte du, men du konsentrerte deg ikke. Fokuset ditt var på de to barna som sto på hver side av henne og så opp på deg. Jenta til venstre, som var helt lik Ellie, følte seg truet så hun tok tak i Ellie's bein og gjemte ansiktet sitt. Gutten fortsatte å stirre opp på deg med et trist ansikt. Jo mer du stirret, jo mer freaka du ut fordi det var som å se på deg selv. Samme nese, samme hår og han hadde til og med på seg små lilla supra sko. "Vis pappa plakaten du lagde Jay" foreslo Ellie og skjøv ham litt frem. Du merket ikke en gang at han holdt noe før han holdt det opp. "Les det Sadie" smilte Ellie til henne, så så hun opp på deg og smilet forsvant. Den lille jenta nølte og ville bli ved Ellie's ben, men til slutt, lente hun seg fremover og leste det som sto på plakaten. "Bieber's #1 fans! Vi elsker deg pappa" leste hun høyt, med den lilla søte stemmen hennes. Hun så på deg, men ansiktet hennes var trist. 

"Ok. På tide å gå nå. Kom igjen" sa Ellie plutselig, og fulgte barna til midtgangen. På tide å gå? Hva snakket hun om? "Vent. Hva mener du med at det er på tide å gå?" sa du i panikk. Du hadde ingen anelse om hva som foregikk, hun kunne ikke gå. Du måtte ha svar. "Åh ja, det er en ting til" svarte hun, fortsatt i den samme kjedelige tonen. Hun så bort på barna og nikket, så så de opp på deg. Sadie holdt i en side av plakaten, og Jay i den andre, så rev de det i to. Du svelget. Hvorfor rev de den i to? Hva skjedde? "Si hadet til pappa. Det er siste gangen dere kommer til å se ham" sa hun, men ingen av dem sa hadet. Alle snudde seg og gikk mot utgangen, hånd i hånd, og forlot den ødelagde plakaten på gulvet. "VENT. HVOR SKAL DERE?" ropte du desperat. "Hvor alle andre dro Justin... bort fra deg" svarte hun ved utgangen. "VENT. DU KAN IKKE DRA. STOPP. VÆR SÅ SNILL" skrek du, med en klump i halsen. "Du har bare deg selv å klandre. Du gjorde dette" så forsvant de. "VÆR SÅ SNILL" gråt du. Men det var ingen vits, de var borte. 

"Mamma, hva skal jeg gjøre?" sa du i panikk og så deg rundt, hun var ikke der. "Mamma?" Du var alene. Det var ikke sånn det skulle skje. Tusen av fans skulle forlate arenaet etter å ha opplevd den beste kvelden i livene deres, de skulle ikke ende sånn som dette. "MAMMAAAAA" skrek du i frustrasjon med tårer som trillet nedpver kinnene dine. Du viste hun ikke kom til å svare, med det var det som såret deg mest. Der var ingen. Du så ut i arenaen og så uendelig med tomme seter. De faktum at tusen av dem var tomme betydde ingenting. Tusen fans betyr ingenting nå når du har mistet de tre personene som var dine aller største fans. I sinne rev du av deg hodemikrofonen og kastet den i gulvet. Hvis dette var prisen for å miste familien din, så glem det. Glem det. "Hadet" sa en stemme høyt, men forsiktet ved utgangen. Det fikk deg til å hoppe fordi du trodde du var alene, men stemmen fylte hjertet ditt fordi du viste hvem det var. "Mamma, vent" hulket du. "Jeg elsker deg Justin" svarte hun i en kjedelig seriøst tone, veldig annerledes enn den stolte tonen hun hadde tidligere. Hvorfor fortsatte folk å si det? Hvorfor fortsatte de å si at de elsket deg, og så dra? Hvis de elsket deg hadde de blitt. De hadde blitt her hvor du er. "Jeg trenger deg mamma, ikke dra" hvisket du gjennom tårene dine. Du trodde ikke hun hadde hørt det du sa, men hun stoppet og snudde seg rett før hun skulle til å gå ut utgangen. "Du vet aldri hva du har, før du mister det" svarte hun og tok en siste kikk på deg. Det var en løgn. Ikke bare for deg, men for de fleste. Sannheten er at alle vet hva de har, de tror bare ikke at de vil miste det. Men Never say never ikke sant? Fordi du hadde nettopp mistet alt. "NEI MAMMA. VÆR SÅ SNILL!" sa du i panikk, og fulgte etter henne. Du var ikke klar for å miste de som var der for deg, uansett hva. Hun lukket døren, og alle lysene ble slått av, og du snublet fordi du ikke så hvor du gikk. Du traff bakken hardt, du slo hodet ditt i noe, og alt ble svart. 

-

En bølge av smerte kom gjennom hodet ditt mens du kom til deg selv igjen, og tvang deg til å slippe ut et stønn. Du kunne føle blodet rant ned på siden av hodet ditt og ned på kinnet ditt. Du ble irritert for det var sikkert i håret og gjorde det flatt og stygt. Etter du klarte å åpne øynene, fordi de føltes så tunge, var det første du så en uskarp figur. Du så et langt brunt hår, så du viste hvem det var. "Ellie?" ropte du, men hun kom aldri bort til deg. Du var ikke på konsert, du var i din egen stue. Hva foregikk? Smerten ble verre når du reiste deg opp og du vred deg i smerte. "Jeg håper det gjør vondt" mumlet hun, uten følelser i stemmen. Når hun sa det, innså du hvorfor hun ikke kom bort til deg. På grunn av det du gjorde. Eller, det du prøvde å gjøre. Hun bevegde seg mot døren, og du fikk panikk. Du hadde ikke fått sjangsen til å forklare alt ennå. "Ellie, vent" ropte du, men hun ignorerte deg. Du kom aldri til å la henne gå uten å fått sjangsen til å forklare først, så med mye kamp kom du deg opp og fulgte etter henne.

Du skammet deg når hun begynte å løpe raskere, hvordan kunne hun være så  redd deg? Det var da intensiteten av hva du prøvde å gjøre virkelig slo deg. Du klandret henne ikke for å ikke ville være nær deg. Hun satt seg inn i en bil, som gjorde det litt forvirret i begynnelsen fordi du ikke viste hvem det var sin, men det sto 'BREEZY' på skiltet, så det gjorde det tydelig at det var Chris sin. Du hadde så mye panikk at du mistet bil nøklene dine flere gangen før du endelig fikk nøklene i tenningen. Du måtte følge etter henne. Innen du hadde startet bilen, hadde hun allerede komt ut av portet og kjørte på noen paparazzier på veien. Du trodde de ville hassle deg etter det, men du tok feil. 

"Justin, hvordan er Selena?" 
"Justin, Justin,  en kilde har sagt at Ellie er bipolar. Er det sant?" 
"Justin, her borte. Skal du skille deg?"
"Justin, hvem får eneansvaret for barna når dere har skilt dere?"  

Justin der, og Justin her. Som igler, de prøver å suge enhver mulig informasjon ut av deg. Når skulle de innse at det de gjorde ikke var ok? Du burde vere vant til det nå, men den siste kommentaren plaget deg virkelig. Hvem får eneansvaret for barna? Du hadde ikke engang hatt sjangsen til å tenke på dem, du forsto bare hvorfor Ellie ikke ville se deg. Men hva om hun har bestemt seg og ikke vil ha deg nær dem? Alt dette, bare fordi du ville ha mer penger og mer berømmelse. Så mye for kontroll. "FLYTT DEREEE" sa du. De flyttet seg og forsto at noe var galt, men de fortsatte å ta bilder mens du gasset på. Du tok igjen bilen hennes og sørget for at du var like bak. Akkurat langt nok bak til at hun ikke så at det var deg så hun fikk panikk og følte behov til å kjøre raskere. Du hadde ingen anelse om hvor hun skulle, men uansett hvor det var, så måtte du være den første personen som kom bort til henen etter hun hadde gått ut av bilen. Hun ville ikke se deg, men du måtte prøve. 

Du slo i rattet av sinne etter at et av lysene ble rødt, rett etter hun hadde kjørt forbi og tvang deg til å stoppe. Når du er i et rush, hvorfor er det mange flere ting som bestemmer seg for å komme i veien? Du tråkket på pedalen når lyset ble grønt og kjørte i samme retning som henne. Akkurat når du har kommet forbi en 'sperring' kommer en annen i veien. Det var en bil gå, rett rundt hjørnet. Hvorfor er det alltid problemer på de travleste veiene? Typisk. Hun kunne ikke kommet langt, hun var trolig i bilkøen. Du kunne ikke kjøre frem til henne, det eneste alternativet var å gå. Kansje hvis du var inne i bilen med henne, kom hun til å høre på deg. Så uten å tenke hoppet du ut av bilen. Det var galskap. Men samma det. Du brydde deg ikke om det, du brydde ikke om at folk ville se på deg som en galning, alt du brydde deg om var Ellie. Du gikk på fortauet og lette etter bilen hennes. Men selv etter at du hadde gått et stykke, fant du ikke bilen. Selfølgelig glemte du at du ikke ble sett på som en normal person, så folk ropte ut av vinduene sine etter de så at du var Justin Bieber, men du stoppet ikke for dem. Du var 100% sikker på at hun kjørte denne veien, så hvor var hun? Du så opp en gang til og var klar til å snu, men så så du et skilt det sto 'BR33ZY' på. Lettelse oversvømte deg når du løp mot bilen hennes, vitende om at du fortsatt hadde en sjanse til å snakke med henne. 

Når du kom nærmere , oppdaget du en liten folkemengde vedsiden av bilen hennes. Kan hun ikke gå noen steder uten å bli forfulgt bare fordi hun er gift med deg? "Ok, hun er kona mi. La henne være ifre-" Du ble avbrutt av ansikts uttrykkene deres. "Justin, det har skjedd -" sa en fremmed. Du så bak henne og så en kropp som lå på bakken... Nei........

Dette var siste del! Nå døde altså Ellie....

-Malin